Denne artikkelen er utviklet i samarbeid med NAPHAs skrivekurs
Sorggrupper er en del av det forebyggende psykiske helsearbeidet i kommunen.
I evalueringer av kursene vi har hatt, forteller mange deltagere at det har vært en god hjelp i å komme seg videre. Til tross for at de anbefaler at vi fortsetter med sorggrupper, ser jeg som kursholder i hjembygda vår, at vi kan gjøre tilbudet bedre. Vi har møtt utfordringer som har gjort både oppstart og gjennomføring vanskelig. Med en større befolkningsgruppe å rekruttere fra, ville tilbudet om sorggruppe treffe den enkeltes behov bedre.
La oss ta et eksempel hentet fra en av de gode samtalene i en sorggruppe hos oss:
Vi sitter rundt bordet, det er 2. kurskveld i sorggruppa. Det er tent lys og alle har fått en kaffekopp. En deltager sier:
” Jeg tror jeg er syk – det er noe galt med hodet mitt. Jeg klarer ikke å konsentrere meg. Jeg skriver det jeg skal huske på lapper, men jeg husker ikke hvor jeg legger dem. Jeg kommer hjem fra butikken uten å ha med meg det jeg skulle ha. Ringer telefonen, skvetter jeg og har hjertebank lenge etterpå. Dessuten fryser jeg selv om jeg fyrer i ovnen.”
Flere andre rundt bordet nikker og sier: ”Sånn har jeg det også….”
Målsetningen vår er å skape et godt møtested der mennesker i sorg kan gi hverandre gjensidig og likeverdig støtte i det vanskelige arbeidet det er å gjennomleve smerten i tapet over en som sto en nær.
Sorg er en naturlig reaksjon på tap, og det tar tid og komme seg gjennom sorgfasene. De aller fleste trenger noen å snakke med om sin sorg.
Utbytte av å delta i en slik samtalegruppe, kan være stort. Bl. a. kan det bidra til:
Hver høst annonserer vi sorggruppene våre i lokalpressen og på hjemmesidene våre kan befolkningen lese om tilbudet. Vi samarbeider i tillegg med hjemmesykepleien, legene og helsestasjon som forteller om tilbudet til sørgende.
Når noen melder seg på, sender vi innbydelse til andre aktuelle deltagere etter først å ha tatt en telefon for å høre om det er interesse.
Vi starter 1.kveld med presentasjon, der hver enkelt får tid til å snakke om sitt tap og om hvordan en har det. Vi blir enige om noen regler, f.eks at en skal vise respekt for hverandre, at deltagerne har taushetsplikt for det en hører om de andre i gruppa og ikke bringer det videre. Mobiltelefonen bør være avslått. Gruppeleder har med forslag om møtedatoer og vi bestemmer sammen når vi skal møtes fremover.
Første kurskveld introduserer vi hjemmeoppgaver hentet fra ”Å skrive om tap”, tilgjengelig på Senter for Krisepsykologi. Hjemmeoppgavene gjennomgås påfølgende kurskveld – og opplegget er beregnet til seks kurskvelder.
Det er deltagernes erfaringskompetanse som er hovedfokus og opplegget videre i hver gruppe bestemmes etter hvert etter hvordan gruppeprosessen går.
Kursledere kan undervise om normale sorg og tapsfaser, om sorgreaksjoner og hvordan man kommer seg videre. Vi bruker kognitiv vinkling, slik at deltagerne kan lære at tanker, følelser, kroppslige reaksjoner og atferd påvirker hverandre.
Vi bruker artikler fra Senter for krisepsykologi, se nettsted over, og vi kan bruke avslapningsøvelser. I samråd med bibliotekar bestiller vi også aktuelle bøker som deltagerne kan låne.
Til tross for at evalueringer har vist at de fleste har fått postitivt utbytte av sorggruppene, oppmøtet har vært stabilt og de fleste har deltatt i samtalene, har noen av sorggruppene fungert dårligere. Oppmøtet har variert og frafallet har vært så stort at det ble umulig å gjennomføre gruppen. Vi satt tilbake med følelsen av at gruppemedlemmene hadde fått et dårlig tilbud.
For det første kan det være problemer med å få rekruttert medlemmer nok til å starte en gruppe.
For det andre varierer tiden fra en deltaker har opplevd tap, til en gruppe starter. I noen tilfelle kan dette være positivt, da medlemmene drar nytte av forskjellig erfaring/ståsted, men det kan også føre til at gruppemedlemmene føler seg forskjellige.
For det tredje kan typen tap være forskjellig, f. eks kan en ha mistet en ektefelle, mens andre har mistet barn eller barnebarn. Forskjellene kan føre til at enkelte føler de har mindre grunn til å sørge enn andre medlemmer. Dette kan igjen føre til at enkelte holder igjen, og snakker mindre om følelsene sine, de bare lytter og støtter de andre.
Når en setter sammen ei gruppe fra samme bygd, er det sannsynlig at deltagerne vet om hverandre fra før, kanskje har de relasjoner fra tidligere - på godt og vondt. Dette vil folk uvilkårlig ta med seg inn i gruppa, og det kan prege samtalene og gruppeprosessen negativt.
Å lage gruppe på tvers av kommunegrensene kan kanskje gi et positivt utfall for gruppen?
Samhandlingsreformen tvinger frem samarbeid mellom kommunene. Dette byr på en mulighet for å fortsette sorggrupper med deltagere rekruttert fra et større befolkningsgrunnlag. Det vil gi oss fleksibilitet i sammensetningen av gruppene og mulighet for flere kurs, slik at vi unngår at tilbudet kommer for sent til dem som trenger det.