Med omlegging fra institusjon til lokalsamfunn er det behov for ny ideologi og nye modeller for det psykiske helsearbeidet.
Dette er tanker som kom frem i et recovery-inspirert foredrag av Kjersti Håvardstun. I foredraget stiller hun mange sentrale spørsmål og kommer med viktige stikkord om brukerkunnskap.
Her er noen viktige punkt:
- Brukerkunnskap er stemmen til de som søker hjelp.
- Disse personene snakker sjelden om lidelsen i konstruerte allmennbegreper som diagnoser, men forteller heller om sorg og fortvilelse, manglende egenverdi, traumer fra barndommen, forholdet til mor eller far, for å nevne noe.
- Brukerne er like forskjellige som folk i alminnelighet. Fagkunnskapen skifter, det er ulike tradisjoner og moteretninger
- Hva om den evidensbaserte kunnskapen ikke stemmer overens med brukernes ønsker og erfaringer om god og virkningsfull behandling?
- Det er et spenningsfelt mellom brukernes og fagfolkenes kunnskap, man har ikke et enten- eller. Det er i dette spenningsfeltet ekte kunnskap og god praksis oppstår og kan videreutvikles.
- «Dess bedre man kjenner pasienten, dess vanskeligere er det å diagnostisere ham.» (Sitat fra Einar Kringlen, 1990). Løsningen på dette dilemmaet bør ikke være å unnlate å bli kjent med pasienten for å lette diagnostiseringen.
- Det som går igjen i vendepunktshistorier er terapeuter som ikke fokuserer på sykdom, medisiner og terapi, men på dagligliv, jobb og ressurser.
Du kan lese mer her
