I masteroppgaven med tittelen "Bedre samhandling med samtidig samhandling" setter Tove Kristin Steen fokus på utprøving av en praksis der man har etablert en arena for konkret samhandling mellom spesialisthelsetjeneste og kommune om pasienter med dobbeldiagnose i form av psykisk utviklingshemming og psykisk lidelse.
Studien tar utgangspunkt i helsepolitiske målsettinger om helhet og sammenheng i tjenestetilbudet for mennesker med sammensatte behov. I følge veileder for DPS og spesialisthelsetjenesteloven skal DPS bistå kommunene med å løse sine oppgaver, ved å gi råd og veiledning samt relevante helsemessige opplysninger. Veiledningsplikten til DPS presiseres også i samhandlingsreformen (St.meld. nr. 47, 2008-2009). Målgruppen er pasienter med dobbeltdiagnose i form av psykisk utviklingshemming og psykisk lidelse. Dette er en gruppe som lett blir kasteballer i systemet, mellom bolig, DPS, akuttpost og spesialpost.
Steen har studert ansattes erfaringer i forbindelse med overflyttinger av pasient/bruker fra spesialisthelsetjenesten til bolig med base i kommuner. Formålet har vært å utforske hva som skjer i samspillet mellom fagutøvere fra DPS og kommune når de handler, utveksler kunnskap og reflekterer sammen rundt pasienten. Ved “samtidig samhandling” om en pasient overført fra DPS til bolig, vil involverte helsearbeidere fra hvert nivå møtes jevnlig på hverandres arenaer, ideelt sett også sammen med pasienten. Man samarbeider om den enkelte pasient, og med en praksis tilpasset den enkeltes behov. En slik praksis kan bidra til at pasientene fungerer bedre i boligene sine.
Studien er basert på fire fokusgruppeintervju. To av intervjuene er med ansatte ved DPS, og to med ansatte i to boliger med base i kommune. Det var til sammen 18 informanter, som alle hadde tett og tilnærmet daglig kontakt med pasientene.
Resultatene viste at det foregikk en kunnskapsutveksling mellom de ansatte, men de hadde ulik opplevelse av hva som hadde foregått. Blant annet hersket det ulik forståelse av veiledningsbegrepet og ulike former for veiledning. Mye tyder på at det er behov for ulike typer kunnskapsformidling mellom fagutøvere i kommune og DPS.
Videre kom det frem at det skjedde en form for nyskapning i samhandlingen og en utveksling av taus kunnskap. Ansatte fra de ulike nivåene har forskjellige arbeidsmåter og kulturer. Gjennom samhandlingen og miljøterapi ble det imidlertid utviklet en ny felles kultur basert på perspektivene fra begge parter.
Arenaer for konkret samhandling og anledning til å dele den tause kunnskapen, kan bidra til bedre kvalitet i tjenestetilbudet for målgruppen.