I følge Martinsen og Taube (2008) er schizofreni en alvorlig sykdom som rammer 0,5- 1 prosent av befolkningen. Debutalderen er vanligvis mellom 15 og 35 år.
I en forskningsstudie om fysisk aktivitet og schizofreni, står det at pasienter med schizofreni er i dårligere fysisk form enn normalbefolkningen. Behandlingen de får er ofte knyttet til medisiner. Denne medikamentelle behandlingen kan gi mange bivirkninger.
Ved at det er begrensede terapeutiske virkemidler kan det være behov for alternative behandlingsmuligheter som kan redusere symptomer og hyppigheten av tilbakefall.
Fysisk aktivitet er lett tilgjengelig, billig og enkelt for de fleste, og med minst mulig bivirkninger (Bjørnstadjordet, 2009). Martinsen (2004) sier at den viktigste bivirkningen av fysisk aktivitet at pasientene kommer i bedre fysisk form!
Det er viktig at pasienter med schizofreni tar medisin for å unngå tilbakefall, og for å holde symptomene noenlunde i sjakk. Kunne det ikke vært bedre med mindre inntak av behovsmedisin mot symptomer som kan være forårsaket av stress og påkjenninger?
I dagens samfunn og psykiatri tenker man oftest at farmakologi er den kjappeste og letteste løsningen. Alternativ behandling som fysisk aktivitet kan være et tilbud (Jordahl og Repål, 1999).
Martinsen og Taube (2008) sier fysisk aktivitet ikke kan anbefales som eneste behandling ved schizofreni. Psykotiske symptomer forsvinner sjelden helt. Men det å hjelpe pasienten til å leve med sykdommen på best mulig måte, er et realistisk behandlingsmål.
Det kan hjelpe til bedre kontroll over positive symptomer, redusere negative symptomer, bedre livskvalitet, normalisere kroppsoppfattelsen og redusere risikoen for tilbakefall. Mesteparten av helsegevinsten for personer med schizofreni kan oppnås med en halvtimes fysisk aktivitet. ”Fysisk aktivitet kan være et godt supplement til annen behandling som forutsetter at pasienten er nøkkelpersonen som også må ta ansvar” (Moe 1998, s. 83).
Martinsen (2004) sier at mange med psykiske lidelser er ensomme og isolerte. De har ikke så mange interesser og har dårlige sosiale ferdigheter. Dette kan føre til at de er usikre sammen med andre mennesker.
Moe (2000, referert i Moe og Moser, 2004, s. 148) hevder at i psykiatrien dannes grupper for at pasienter skal få styrke og hjelpe hverandre. Da kan de bryte seg ut av en passiv og isolert tilværelse, ta del i et sosialt miljø og gjenvinne en plass i samfunnet. Negative tanker, angst og frykt får en pause, selvfølelse og identitet styrkes og de friske ressursene blir mer synlige.
I fellesskap kan behandler oppmuntre pasientene. Eriksen (2006) hevder: "Positiv motivasjon og positiv feedback fra omgivelsene er med på å styrke selvet og identitetsutviklingen i positiv retning, og er sannsynligvis den viktigste drivkraften i det vi mener kan føre til en sunn livsstil i voksen alder" (s.48).
I følge Johannessen (2004) bør pasienter oppleve glede under treningen. Treningen bør aktivisere hele kroppen og være psykisk og sosialt stimulerende. Lek, gruppeaktiviteter og ballspill kan være velegnet.
Treningen må tilpasses den enkeltes fysiske yteevne der en samtidlig kan presse seg litt. Dette vil for de fleste gi resultater. ”Idrett og friluftsliv er for mange mennesker en viktig kilde til glede og livsutfoldelse. Disse velsignelser bør også mennesker med alvorlige sinnslidelser få del i” (Martinsen, 2004, s. 100).
En må heller ikke glemme at hver enkelt pasient med schizofreni har en subjektiv følelse og mening om sin egen helse. Noe trening kan fungere for en, mens en annen opplever situasjonen annerledes.
Om ikke pasienten føler noen forskjell på sine symptomer med en gang, er det stor sjanse for at fysisk aktivitet kan skape glede og livsutfoldelse, påvirke humøret, gi energi, bedre forholdet til egen kropp og fremme sosialt samvær. Dette er vel så viktige faktorer som kan ha positiv effekt på psykisk helse hos pasienter med schizofreni.
En med schizofreni må selv utforske hvordan fysisk aktivitet kan ha positiv effekt på sin psykiske helse. Personer med schizofreni bør trene flere ganger over en tid for å ikke få tilbakefall, og kjenne de gunstige effektene fysisk aktivitet har på psykisk helse.
Modum Bad er et godt eksempel på at fysisk aktivitet kan tilrettelegges for pasienter som har psykiske lidelser. Denne institusjonen er et godt forbilde for andre institusjoner, poliklinikker og psykisk helsearbeid i kommunene landet rundt.
Sjansen for at schizofrene er i fysisk aktivitet i lang tid øker hvis de ikke tvinges til trening de er ukomfortable med eller synes er kjedelig. Det er viktig med gode rutiner og tradisjoner for aktivitetene. Det vil si at er det planlagte uteaktiviteter hver torsdag, bør dette gjennomføres selv om det for eksempel er dårlig vær.
Pasientene trenger stabilitet og lære seg til å ikke gi opp hvis en møter en hindring på veien. ”Helsegevinstene av fysisk aktivitet blir størst når aktivitet blir en del av hverdagen, framfor skippertak ved de store anledninger”. (Martinsen, 2004, s. 32.).
God tur og god trening!
Bjørnstadjordet, K. (2009) Fysisk aktivitet som behandling av mental helse ved schizofreni.
Eriksen, T. B. (2006) Født til bevegelse, om fysisk aktivitet og helse. Bergen, Fagbokforlaget.
Martinsen, E. W. (2004) Kropp og sinn. Fysisk aktivitet og psykisk helse. Bergen, Fagbokforlaget.
Jordahl, H. & Repål, A. (1999) Mestring av psykoser. Bergen, Fagbokforlaget.
Bahr, R. Aktivitetshåndboken. Fysisk aktivitet i forebygging og behandling. Oslo, Helsedirektoratet, s. 561-570.
Moe, T., Retterstøl, N. & Sørensen, M. Fysisk aktivitet - en ressurs i psykiatrisk behandling. Oslo, Aker sykehus- divisjon psykiatri Universitetsforlaget, s. 79-88.