Mange får i dag en ADHD diagnose, dette er for mange et kjempeproblem. ADHD problematikk koster mye for den som bærer symptomet, dette koster også store summer i samfunnet og er en stor utgiftspost hos NAV. Har de som utreder nødvendig kompetanse? Har de som skal følge opp nødvendig kompetanse? Finnes det gode tiltak og metoder for tilrettelegging i forhold til ADHD i det offentlige i dag?
I dag er medisiner 1. valg for mange i forhold til ADHD, er dette en god løsning? Finnes det andre alternativer? I såfall hvorfor er det ikke fokus på dette innen det offentlige?
Er det til noen som helst hjelp å få en ADHD diagnose, eller er dette enda en klamp om foten?
Under følger en anbefalingslinje i forhold til Kognitiv svikt / ADHD
Informasjon om kognitiv svikt
2. Redusere faktorer som gir kognitive vansker (rus, søvnvansker, stress, kosthold, angst / bekymringer, smerter..)
3. Tilrettelegging av miljø
4. Hjelpemidler / kompensering
5. Medikamentell behandling (ADHD)
Er dette en reell mulighet? Eller må man ta til takke med medisiner?
Er ADHD og psykiskelidelser et fattigdommsproblem i Norge?
Denne artikkelen er utviklet fra foredraget mitt "Fra traume til ressurs - Det er ingen selvfølge at jeg overlevde" og er dedikert til publikum, pasienter, deres familier og pårørende, helsepersonell, offentlige ansatte og tjenestemenn. Og ikke minst til medmenneskene som har bidratt og støttet meg i denne prosessen.
Foredraget er også en takk til de som har hjulpet meg på veien, og et bevis på at det nytter å bry seg og støtte andre.
Ta tak selv!
I vår tid står individet i sentrum. Det å ta ansvar for livet sitt er viktig. Det har heller aldri vært lettere, - historisk. Informasjonsmengden har aldri vært større, og den har aldri vært mer tilgjengelig.
Jeg har et ønske om at denne artikkelen kan bidra til at flere selv tar tak for å komme seg ut av vanskelige situasjoner, og at flere finner motivasjon til å gjennomføre positive endringer i sitt eget liv og deretter vedlikeholde egne endringsprosesser.
Krenkelser og overgrep
Jeg har vært tvangsinnlagt, urettmessig straffeforfulgt, feildiagnostisert, feilmedisinert og som en konsekvens av dette, blitt traumatisert, levd med stigmatisering og fått ødelagt flere år av mitt liv gjennom vanskjøtsel i det offentlige helsevesenet.
Dette danner bakgrunnen for foredraget Fra traume til ressurs og for denne artikkelen. Jeg har opplevd svært uforsvarlig behandling fra helsevesenet i Hedmark - en behandling som blant annet gikk ut på å sette nye diagnoser på symptomene fra feilbehandlingen.
Jeg har også blitt trakassert, og har opplevd grove krenkelser og tjenesteforsømmelser fra 1. og 2. Linjetjenestene. Jeg har opplevd systemsvikt på alle nivå - til og med at enkelte offentlige tjenestemenn og -kvinner har gjort sitt ytterste for å knekke meg.
Jeg har også opplevdsosialrenovasjon, oversoning og svært lange opphold på glattcelle.
Når jeg går ut med dette vil noen si at “jammen det var slik eller slik, og han var skikkelig fæl”. Og der har de sikkert helt rett. For det er også en side av dette - det var slik også, for noen.
Derfor vil jeg understreke at jeg tar det hele og fulle ansvar for mine handlinger, og bærer konsekvensene av disse selv.
Utover dette ønsker jeg ikke å kommentere spesifikke hendelser, andre enn de jeg måtte trekke frem selv. Dette både av respekt for de som opplevde meg som noe uadekvat til tider, og fordi NPE (Norsk pasient erstatnings fond), den norske stat og domsstolene, i disse dager ser nærmere på hva som har skjedd rundt og med meg i perioden 2006 - 2009.
Hva er spesielt med min historie?
For veldig mange er mine erfaringer med norsk helsevesen gjenkjennelig. Slike erfaringer er heller regelen enn unntaket. Det er mange som har opplevd det samme som meg, og mye verre. Det jeg opplevde er at det offentlige helsevesenet er i en dyp krise.
Det som gjør min erfaring spesiell er imidlertid det som følger:
Samtidig med de vonde opplevelsene har jeg også opplevd å bli møtt på mine behov - både fra det offentlige og, spesielt, fra private terapeuter, coacher, og advokater. Og uten disse ville jeg ikke vært i stand til å holde dette foredraget.
Noen av disse har også gått langt ut over sine mandat, og vist seg som medmennesker.
Blant disse vil jeg spesielt fremheve nevropsykolog Merete Øie fra Lillehammer sykehus og Marta Thorsheim fra Hellinger Instituttet. De har vært og er fortsatt helt sentrale for mine endringsprosesser, og uten dem ville ikke min historie endt så godt.
Å komme seg ut av kverna
Det er ingen selvfølge at jeg overlevde den behandlingen jeg ble utsatt for. Det er heller ingen selvfølge at mennesker klarer å stå i en slik situasjon som jeg har gjort. Og, det er svært uvanlig at noen klarer å komme ut av denne kverna som et helt menneske.
Det har jeg gjort.
Jeg har overlevd dette, og jeg vil ikke karakterisere meg selv som en overlever eller offer. Det blir helt feil å identifisere meg med dette nå. Jeg har beveget meg så langt i en annen retning at jeg knapt kan relatere meg til den rollen jeg var i.
For å kunne snakke om det som har skjedd, og samtidig nå formidle det videre,har det vært nødvendig for meg å gå videre.
Ny vei
Noen ganger har dette vært vanskelig, da det har føltes lettere å gi opp og gå tilbake til kjente mønstre.
Men det jeg har gjort er å bryte opp ny vei i ulendt terreng, og det er tungt å gå først – selv om det noen ganger også har føltes som en befrielse.
Når man går opp nye veier, er det ingen å sammenligne seg med, og jeg hadde derfor kun meg selv å konkurrere med. Det var en nødvendighet for å overleve å ikke identifisere meg med mitt tidligere jeg.
I dag
Jeg er utdannet adjunkt med opprykk (fordypning i religion), Sertifisert familie og organisasjonskonstellatør og agrotekniker. Jeg coacher og deler mine erfaringer som erfaringskonsulent. Og i det står jeg støtt.
For å klare dette, har jeg i tillegg til den støtten jeg har fått fra min familie, mine samarbeidspartnere og meg selv, aktivt brukt:
Dette er nødvendigheter for et godt liv, - for meg.
Det handler om å våkne
Det er ingen medisiner som hjelper mot livsstilssykdommer.
Vi lever i en illusjon om at myndighetene og helsevesenet tar ansvar for vår helse.
Det gjør de ikke.
Alle må selv ta ansvar for seg og sitt eget liv.
Mange reagerer negativt når jeg sier dette. Det rokker ved vår trygghet, og vekker usikkerhet. Vi liker å tro at myndighetene og helsevesenet har rett. Det fratar oss ansvar. Det jeg ønsker, er å reise spørsmål om myndighetenes kompetanse.
Våkne!
Jeg er klar over at dette er en alvorlig påstand. Jeg håper den kan føre til at noen flere skvetter til og våkner opp i hverdagen. Det er først når flere varsler fra om det samme at noen tar affære.
For min del hadde jeg ikke noe valg - Hadde jeg ikke selv tatt grep, ville jeg vært uføretrygdet, i institusjon på livstid eller død. Det var sterke krefter i samfunnet som jobbet for nettopp dette.
Til Kunden og klientens beste
Oppryddingsjobben i forhold til dette har jeg hatt god hjelp til.
Dette er mennesker jeg setter stor pris på. De er alle svært profesjonelle og av de beste innen sine fag. Dette er mennesker som tør å stå i jobben sin, og gjøre den best mulig for sine kunder og klienter. Deres agenda er kunden og klientens beste. Disse menneskene er også mine forbilder.
Hvem dette er, kan dere se nederst på takkelista under hjelpere på flyeren til utstillingen min, “Konstellasjon 88”, - som er en minne utstilling til de som ikke er her lengre.
Livsstilssykdommer
Innledningsvis vil jeg også si at jeg er for medisiner, når det er påkrevd - men ikke som første valg. Det finnes mange andre alternativer før det. Jeg er også for at mennesker skal kunne velge sin egen terapi og behandlingsvei når de har behov for dette.
Alt jeg snakker om, fungerer for meg, og jeg tar ansvar for meg selv, og ingen andre.
Jeg vil også si at alt jeg anbefaler er komplementært til hva det offentlige tilbyr, ikke i stedet for. For eksempel slutter man ikke hos en behandler fordi man har begynt med familiekonstellasjoner, lagt om kosthold og funnet en dyktig coach. I stedet tar man med behandler i et samarbeide.
Samtidig er det ikke sjelden at man kan trappe ned på det ene tiltaket etter hvert. Selv gikk jeg ut av institusjon, og har i dag ikke annen oppfølging enn vanlig fastlege om noe skulle hangle.
Noe det ikke har gjort siden jeg kom til Hellinger Instituttet i november 2009 og begynte å ta i bruk terapiformen familiekonstellasjoner.
Noe jeg er veldig fornøyd med.
Hvordan kunne dette vært gjort annerledes?
Hvordan skulle de ansvarlige og tilsynsmyndighetene ha reagert i min sak?
Hvordan kunne jeg ha fremmet mine rop om hjelp og bistand på en annen måte, slik at 1. og 2. Linje kunne tatt dette på alvor, uansett hvor ubehagelig det måtte være?
Alle kan gjøre feil, til og med hjelpearbeidere og offentlige tjenestemenn.
Dette ble vanskeligere når feilene ikke ble innrømmet, men i stedet forsøktes å dekkes til. Som ved å sette nye diagnoser på symptomer fra feilmedisinering, 1. Linje trenerer anbefalinger fra 2. Linje, utestenging fra nødvendig helsehjelp, som igjen førte til utestenging fra offentlige kontorer med mer.
Under slike forhold blir situasjonen raskt uholdbar, og prisen svært høy for alle involverte.
I ettertid
I ettertid ser jeg at de (både 1. Og 2. Linje) burde vist interesse for å få vite mer om saken ved
Dette kunne bidratt til viktig lærdom for de som gjorde feil, og for helse systemet som helhet. Det er etter mitt skjønn god samfunnsøkonomi å gjøre en god nok jobb første gangen.
Når man gjør feil og det i tillegg blir bekreftet av helsetilsynet, er det da ikke naturlig at man tar kontakt med personen og beklager?
En annen opplevelse
Som bruker i et system ville jeg opplevd å bli tatt på alvor, respektert, og jeg kunne dratt veksler på mine ressurser for å komme på beina igjen.
Det å anerkjenne et menneskes ressurser som noe verdifullt for en selv og samfunnet for øvrig er etter mitt skjønn, god samfunnsøkonomi.
Det jeg derimot opplevde var at min kompetanse og mine ressurser fortløpende ble undervurdert, og forringet.
Dette snudde ikke før jeg kom ut av fylket.
Om dette hadde blitt tatt seriøst tidligere, ville dette blitt raskere oppklart og konsekvensene for de involverte, betydelig mindre.
Oppsummering
Jeg har et ønske om at mine erfaringer skal komme andre til gode, og at jeg med mine erfaringer og ressurser kan bidra til en forskjell.
Vi trenger alle å bli sett og hørt, og vi trenger alle anerkjennelse. Ikke minst er dette viktig når vi er i sårbare og vanskelige perioder av vårt liv, og når vi opplever urett.
Kan dette være ukjent for en del behandlere?
Jeg tror ikke dette er ukjent for behandlerne/de fleste er vel kommet inn i systemet fordi de vil være til hjelp, men kanskje er det systemet det er noe feil med?