Overgangen fra akuttpsykiatri til hverdagslivet kan for mage være meget utfordrende. Noen av disse utfordringene kan komme av dårlig kommunikasjon mellom 1. og 2. linjetjenestene og NAV. Noen ganger kan det være mangel på kompetanse i kommuner og bydeler, andre ganger kan overgangsvanskene skyldes trenering fra tjeneste yter. Under følger noen spørsmål som ikke blir besvart i artikkelen. Hadde de blitt det, ville ikke artikkelen blitt til.
For hva når:
- behandlere skriver ut psykotiske pasienter?
- kommunen / bydelen sier at nødvendige tiltak for utskrivelse er på plass når dette ikke stemmer?
- når det er et enormt gap mellom behov, tilbud og kompetanse?
- dette dekkes til av både 1. og 2. linje tjenestene og NAV?
- pasienten ikke blir hørt eller trodd?
Fra å være en vanlig mann med ADHD-problematikk, opplevde jeg å bli det verste tilfellet min kommune hadde hatt med å gjøre innen for helse- og sosialomsorgen / psykiatri og NAV. Det er disse erfaringene jeg ønsker å beskrive i håp om at noen vil lære av det.
Jeg ble i denne perioden feildiagnostisert, feilbehandlet og forsøkt uføretrygdet. Det ble stillt en rekke tyngre diagnoser på meg, bla diverse personlighetsforstyrrelser, og behandlingsresistens i tillegg til ADHD. Etter en lang kamp er jeg i dag igjen deltager, skattebetaler og bidragsyter i samfunnet, til glede både for meg selv, min familie og for andre. Jeg ønsker å fortelle om denne kampen for å påvise svikt og overgrep, men først og fremst for å vise hvordan man med riktig hjelp kan mobilisere egne ressurser til å helbredelse og kompetanseutvikling.
Denne artikkelen er et ledd i dette.
Artikkelen er skrevet som spørsmål til behandlere, tjenesteytere og besluttningstagere innen helse, sosial og NAV. Artikkelen kan også leses som et åpent spørsmål til politikere. Artikkelen omhandler hvordan kommune helsetjenester og psykiatri kan oppleves når samhandlingen mellom 1. og 2. linje ikke fungerer, når når anbefalinger og anmodninger fra spesialisthelsetjenesten ikke blir fulgt.
Det er nå 3 år siden jeg skrev denne artikkelen, jeg er enda like forundret over at disse spørsmålene står ubesvart. NAV, Helse og sosialvesen står i dag om mulig enda dårligere enn når artikkelen ble skrevet. Jeg hadde et ønske om å reise en debatt rundt disse tema, kanskje var dette naivt? Mye kan tyde på det, spesielt på bakgrunn av den rungende tausheten disse spørsmålene blir møtt med fra besluttningstakere og politikere. Kanskje er det ikke interessant å spare mennesker for unødig lidelse? Kanskje er det for mye penger i systemet slik at det er nødvendig å gjøre helse og forvaltningsarbeide så tungvint som mulig fgor å bruke mest mulig penger? Nå i dag 3 år etter ser livet mitt annerledes ut, og jeg er selv tjenesteyter, terapeut og erfaringskonsulent. Disse erfaringene er ryggraden i min veiledning av andre som erfaringskonsulent. Så til alle som har bidratt til denne prosessen, gode som mindre gode med og motspillere vil jeg si, - tusen takk! Uten dere ville jeg ikke vært der jeg er i dag.
Kommune helsetjenester, psykiatri og sosial renovasjon
Jeg har vært tvangsinnlagt, urettmessig straffeforfulgt, feildiagnostisert, feilmedisinert og som en konsekvens av det levet med stigmatisering og fått ødelagt flere år av mitt liv gjennom vanskjødsel i det offentlige helsevesenet.
Dette har jeg nå skjønt at ikke er noe enkelt tilfelle, det er også mange som har opplevd mye verre overgrep fra det offentlige enn det som er bakgrunnen for dette leserbrevet. At jeg innleder med dette er for ikke å bli avfeid med at dette er en enkelt hendelse, eller en glipp.
Denne glippen skjedde meg i så fall 50 ganger i perioden 2006 – 2009 etter utskrivelse fra akutt psykiatrisk, etter like mange innleggelser. Mye tyder på at dette også skjer med flere, og ikke bare i Hedmark.
(Dette er nå en sak som rusler og går i rettssystemet etter at min klage til Helsetilsynet førte frem.)
Det jeg ønsker er å reise en debatt om hvorvidt man må finne seg i å bli trakassert fra det offentlige, uten å ha noen som helst mulighet til å forsvare seg.
Jeg har opplevd overgrep fra 1. Linjen og forvaltningen i en kommune, og er utsatt for ”svært uforsvarlig behandling” (Helsetilsynet i Hedmark) fra 2. Linjen ved et av de største sykehus på Østlandet
Finnes det ingen sanksjonsmuligheter? Kan disse menneskene og med hjelp av forvaltningssystemet i det offentlige bare fortie og unnlate å gjøre den jobben det forventes at de skal utføre? Mye tyder på det. Hva med 1. linjen i kommunene? Det er de som får anbefalinger fra 2. Linjen om hva de skal gjøre. Hva da når dette leddet svikter fullstendig?
En anbefaling og en anmodning fra et høyere forvaltnings organ er noe man skal følge og utføre. Dette er grunnleggende i vårt forvaltningssystem, og brudd på dette undergraver bla rettssikkerhet, menneskerettigheter, menneskeverd og til sist troverdigheten til staten.
Jeg har opplevd systematisk trenering, fortielse og unnlatelser fra tjenestemenn på alle nivåer. Jeg har hatt flere samtaler med politikere og mennesker i maktposisjoner på flere nivå, og felles for de fleste er at de er enig i at svikt i samfunnsmaskineriet ikke er ønskelig.
Men hvorfor skjer det lite i forhold til brudd på rettssikkerhet, pasientrettigheter og brudd på helse- og sosialtjeneste loven? Brukere av disse tjenestene, og ubemidlede har en lav stemme i samfunnet, de blir ikke hørt. Men er det dermed slik at de ikke har noe å si, ikke har noe å komme med som samfunnet kan ha nytte av? Dette er etter mitt skjønn et ledd i hva jeg har opplevd som av en offentlig tjenestemann ble beskrevet som ”ikke noe personlig, det var bare sosial renovasjon”..
Jeg har opplevd dette, og det opplevdes ikke særlig bra. Jeg har også opplevd å bli møtt på mine behov, jeg har og opplevd å bli sett og hørt i forhold til mine ressurser, slik at jeg selv har kunnet ta tak og komme meg ut av en svært vanskelig periode av mitt liv. Dette har imidlertid skjedd utenom det offentlige tilbud i 1. og 2. linje. Dette er noe av det jeg videreformidler til mine kunder, klienter og oppdragsgivere både en til en og i foredrag. Hvordan gå frem for å nå frem i forhold til det offentlige? Hvordan skal behandlingslinjene fungere? Hvem kan du kontakte om du trenger komme i kontakt med ressurspersoner og støttespillere? Dette er noe av det mennesker henvender seg og søker svar på.
Det er først når flere varsler om det samme at noen tar affære. Hvordan skulle de ansvarlige og tilsynsmyndighetene ha reagert? Hvordan kunne jeg ha fremmet mine rop om hjelp og bistand på en annen måte, slik at 1. Og 2. Linje kunne tatt dette på alvor, uansett hvor ubehagelig det måtte være? Alle kan gjøre feil, til og med hjelpearbeidere og offentlige tjenestemenn. Vanskelig blir det når dette ikke innrømmes, og isteden forsøkes å dekkes til.
I ettertid ser jeg at de burde vist interesse for å vite mer om saken ved å innhente uhildet dokumentasjon, invitert meg til å beskrive hvordan jeg opplevde situasjonen, invitert meg til å beskrive mine opplevelser, og ikke minst hvilke følelser som oppsto under denne prosessen. Dette i tillegg til å se på hvilke tiltak som faktisk ble iverksatt, kunne bidratt til en stor forskjell.
Deretter kunne de også bedt om min mening og mine forslag i forhold til hva jeg mente om løsninger. Hva ville blitt konsekvensene av det? Hvilke ressurser ville dette krevd?
Som bruker i et system ville jeg opplevd å bli tatt på alvor, respektert og kunne dratt veksler på mine ressurser for å komme på beina igjen. Det å anerkjenne et menneskes ressurser som noe verdifullt for en selv og samfunnet for øvrig er etter mitt skjønn god samfunnsøkonomi. Det jeg opplevde var at min kompetanse og mine ressurser fortløpende ble undervurdert, og forringet.
Dette snudde ikke før jeg kom ut av fylket. Om dette hadde blitt tatt seriøst tidligere, ville dette bli raskere oppklart og konsekvensene for de involverte betydelig mindre. Jeg har et ønske om at mine erfaringer kommer andre til gode, og at jeg med mine erfaringer og ressurser kan bidra til en forskjell.
Jeg ønsker at flere slike erfaringer kommer ut og at denne kompetansen kommer flere til del, jeg ønsker et mer åpent og inkluderende samfunn. Et samfunn hvor det er takhøyde for at vi er forskjellige, og at det er mulig å velge sin egen terapi og behandlingsvei om vi skulle trenge det.
Vi trenger alle å bli sett og hørt, alle trenger også anerkjennelse.