Hopp til meny
Siv Helen Rydheim
20.04.12 | 0 | 0
Livsveien har ikke alltid vært tydelig. Selvorganisert selvhjelp har gjort veien jeg går på tydeligere. Foto fra Øst-Finnmark.

Selvorganisert selvhjelp - Hva har det gitt meg?

Her forteller jeg litt om hvordan selvorganisert selvhjelp har ført meg et stykke videre på min livsvei, og hva som er lykke for meg.

 

Jeg vil starte med å svare på hva som er lykke for meg. Det kan være noe helt annet for deg! For meg er det lykke å kunne håndtere min livssmerte på en grei måte uten å måtte stikke av gårde rent fysisk eller ved hjelp av tankeflukt. Derfor er jeg ikke helt enig i følgende utsagn: ”Man blir ikke lykkelig av å delta i en selvorganisert selvhjelpsgruppe”. Nei, kanskje ikke det alene og kanskje ikke med en gang, men for min del har det å være deltaker i en selvorganisert selvhjelpsgruppe ført meg et stykke videre på min livsvei. Det har skjedd ved å delta i gruppa hvor prosessen gjorde meg smertelig klar over at jeg faktisk hadde behov for hjelp fra fagfolk for å ta tak i bakenforliggende traumer.

 


Traumene har gjort at jeg reagerer gjennom det jeg gjerne kaller mine ryggmargsreflekser. Med det mener jeg at jeg har traumatiske opplevelser fra barne- og ungdomstid, opplevelser som har gjort at jeg på enkelte områder har hatt en lite utviklet verktøykasse for å håndtere problemer når de har dukket opp. Det har vært ”hakk i plata”, for å si det sånn. Jeg har i liten grad greid å endre mitt reaksjonsmønster i nære relasjoner. Jeg gikk inn som deltaker i selvhjelpsgruppa fordi jeg har hatt problemer med grensesetting i særdeleshet i nære relasjoner. 

 

Ryggmargsreflekser

Mine traumer hadde ingen plass i selvhjelpsgruppa. Der forholder vi oss fortrinnsvis til her og nå og framover. Jeg fikk samtaleterapi hos psykolog og traumeterapi gjennom Familiekonstellasjoner. Det å bli oppmerksom på at jeg ikke helt greide å være til stede her og nå, fordi mine ryggmargsreflekser dro meg tilbake til gamle reaksjonsmønstre, er det ikke sikkert jeg hadde blitt like bevisst på hvis jeg ikke hadde deltatt i den selvorganiserte selvhjelpsgruppa. I livet mitt har det til sammen vært mange veikryss å stoppe opp i, og noen ganger har jeg blitt stående svært lenge før jeg har greid å velge den videre veien jeg skulle vandre. Andre ganger har jeg gått så fort igjennom veikryssene at jeg ikke har oppdaget at jeg har stått overfor valg.

(Maleriet er akryl på plate -uten tittel- 
malt av meg selv en stund etter at jeg hadde blitt deltaker i selvhjelpsgruppe)


Lykke? Ja, hva er egentlig lykke for meg? Lykke for meg kan være så mangt, men det å greie å være til stede her og nå med hele meg er faktisk lykke for meg, selv om det innebærer å kjenne på smertelige forhold i meg sjøl eller i mellomrommet mellom meg og ”den eller de andre”. Jeg skal ikke driste meg til å si at jeg kjenner på andres smerte, fordi jeg tror når jeg gjør det, så er det bare en delvis sannhet. Jeg kan egentlig bare kjenne på deler av andres smerte og da kanskje helst når jeg kjenner noe smertefullt igjen i meg selv. 

Det er mye snakk om ”å være i flyt” for tida. Jeg tror kanskje det kan sammenlignes med ”å være til stede her og nå”, men jeg har en liten mistanke om at mange som snakker om ”å være i flyt” samtidig så gjerne vil være det med positivt fortegn alene. Kanskje tar jeg feil, og jeg skal ikke påstå at jeg har satt meg så veldig mye inn i hva det vil si ”å være i flyt”, men mitt hovedinntrykk er at det innebærer et nesten utelukkende positivt driv. Nesten litt på linje med ”Tenk positivt, så går alt så meget bedre”. Men for all del jeg kan ta helt feil. 

Befriende med selvorganisert selvhjelp

Det var ganske befriende med selvhjelp når jeg forsto at det er lov å være menneske på godt og vondt. Det er faktisk helt greit å gjøre såkalte feil valg. Det er faktisk bedre å ta noen valg som kanskje ikke ser riktig ut enn å stå på stedet hvil. Kanskje lærer jeg aller mest når jeg har valgt en feil vei? Eller kanskje finnes det egentlig ingen veier som er feil? For meg blir summen av alle veiene faktisk helt riktig.

Det første møtet jeg deltok i den selvorganiserte selvhjelpsgruppa spurte igangsetter ”Hva føler du her og nå”? Jeg kjente en uro i magen med en gang, og måtte bare ærlig svare at jeg ble rastløs og fikk spørsmålet ”rett i magen”. I sosiale sammenhenger er jeg ikke ukjent med å snakke, men da har jeg gjerne snakket om noe allerede har skjedd eller om noe som skal skje. Ikke hvordan jeg føler det akkurat her og nå. Det blir veldig nært, og den type nærhet er skummelt. Hvorfor var det skummelt? Det ble stilt krav til meg om si noe om hva jeg følte der og da. 

Det var ikke vanskelig å se i etterkant av hvert møte om vi hadde greid å være til stede her og nå. De møtene da vi ikke helt greide det ble langtekkelige. De møtene når vi greide det gikk tida veldig fort. I forbindelse med avslutningen måtte jeg si at det egentlig hadde vært veldig fint å være med i en gruppe hvor vi faktisk hadde delt et stykke liv. Vi brukte f eks gruppa til å leite oss fram til å sette ord på følelser og å trene på å være til stede her og nå. Jeg måtte også ta i bruk grensesetting i gruppa, og det var ikke enkelt for meg. Det var ikke særlig enklere i gruppa enn i mitt daglige liv, men i gruppa fikk jeg trent på det.
 
Formålet med selvorganisert selvhjelp er å ta i bruk selvhjelpsprinsipper utenfor gruppa. Selvhjelpsgruppa er et mentalt treningsstudio.

Siden mesteparten av livet foregår utenfor gruppa begynte jeg ganske snart å forsøke å ta i bruk selvhjelpsprinsipper i mitt daglige liv. Et eksempel er at jeg bestemte meg for å si til familien min at jeg ikke ønsket at de alle skulle komme samtidig på besøk. Jeg ønsket at de skulle komme hver for seg fordi det passet best for meg. Når jeg skulle ha ferie, så var det viktig for meg å kjenne etter hvordan jeg ville ha det. Det ble ingen store reaksjoner på det, men det var veldig greit for meg å kunne si tydelig i fra hvordan jeg vil ha det i mine ferier og i mitt hjem. 

Det var flere nære personer jeg sa tydeligere i fra om hvordan jeg vil ha det på andre områder i livet. Noen fikk jeg forståelse fra, mens andre sa at de faktisk ikke forsto at det kunne være et problem for meg. Ytre sett har jeg kanskje ikke hatt problemer med grensesetting, og derfor ble det noe som ikke stemte for de jeg ikke møtte forståelse hos. Jeg måtte bestemme meg for at det ikke var mitt problem at de ikke forsto. Å finne fram til årsaker for hvorfor jeg har hatt problemer med grensesetting var heller ikke et tema i selvhjelpsgruppa siden vi ikke skal grave i fortida. Jeg funderte en del over det på egenhånd. Før jeg begynte i selvhjelpsgruppa hadde jeg et ganske greit forhold til hvorfor jeg hadde problemer med det, og selv om det har blitt enklere for meg å sette grenser, så har det ikke blitt helt uproblematisk. Det er måten å håndtere det på som har blitt litt annerledes. Jeg tror jeg vil kjenne det mer eller mindre problematisk å sette grenser resten av livet. Det at jeg nå greier å ta i bruk selvhjelpsprinsipper, tror jeg totalt sett er med på gi mer lykke i livet. Lykke for meg handler om flere områder i livet, men det handler absolutt om å kunne kommunisere på en ærlig måte. 

Jeg har vært deltaker i en selvhjelpsgruppe som har møttes på telefon og skype. Det at jeg fikk den muligheten gjorde at det ble et alternativ for meg å være deltaker i en selvhjelpsgruppe. Uten denne muligheten, ville jeg aldri fått anledning til å delta. I alt var jeg deltaker i to grupper, og til sammen i drøyt halvannet år.
For mer informasjon om erfaringer med selvorganisert selvhjelp se her. Der finner du lenker til informasjonsmateriell fra Selvhjelp Norge og lenker til tre YouTube-videoer der Gunn Anita Vang bidrar med sine erfaringer i forhold til selvorganisert selvhjelp.

Siv Helen Rydheim, 2. april 2012

Her skuer jeg utover en framtid med flere verktøy som gjør at jeg håndterer min hverdag på en bedre måte... Mestringsstrategier i forhold til problemer kan det også kalles.



Foto Monica Birkemo Johansen 
Hopp til meny