Rapporten “Tiltak for barn av psykisk syke” (2005) er utarbeidet av Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Sør og Øst, på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet.
I tillegg til å presentere en oversikt, har rapporten som mål å belyse forholdet mellom kunnskap og praksis når det gjelder iverksetting av tiltak for målgruppen. Den gir anbefalinger om tiltak som kan bidra til at forskningsbasert kunnskap blir nedfelt i praktisk arbeid.
Rapporten baserer seg på informasjon fra flere kilder. Arbeidet bygger på kunnskap fra prosjektrapporter, fordypningsoppgaver, bøker og fagartikler. Videre er det gjennomført nettverksmøter for fagpersoner som jobber med å bedre tiltakene for barn og unge i målgruppen og samarbeidsmøter mellom spesialisthelsetjenesten og kommunal helsetjeneste i en bydel i Oslo. Man har også hatt samtaler med fagfolk, som fra ulike ståsteder er involvert i arbeidet med psykisk syke foreldre.
Det er i tillegg gjennomført en spørreskjemaundersøkelse som omhandlet rutiner, tiltak kompetanseheving og tverretatlig samarbeid. Spørreundersøkelsen er besvart av 37 voksenpsykiatriske sykehus og poliklinikker, 29 barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker og avdelinger, fem avdelinger og institusjoner for rusbehandling og psykiatri. Dessuten deltok ni aktuelle kommunale tjenester (helsestasjoner, familievernkontor, kommunalt lavterskeltilbud, kommunalt tverrfaglig samarbeidsprosjekt), samt ett fylkesmannsembete og tre frivillige organisasjoner.
Resultatene viser at det er et misforhold mellom eksisterende kunnskap om barns behov når en av foreldrene er psykisk syke, og det ansvaret hjelpeapparatet viser for denne målgruppen.
Det er store utfordringer når det gjelder samarbeidet mellom ulike nivå og instanser som direkte eller indirekte har et ansvar for barn i målgruppen. Noen kommuner har etablert velfungerende samarbeidsforhold, mens flere uttrykker behov for et nærmere samarbeid. Forpliktende rutiner og bedre samarbeidskompetanse etterlyses i denne sammenhengen.
Undersøkelsen dokumenterer at det psykiske helsevernet for voksne mangler systematiserte rutiner for å fange opp hvorvidt pasientene har barn. Ved senge- og dagavdelinger kan det være innført skriftlige rutiner og prosedyrer, men uten at barneperspektivet automatisk er sikret. Ved flere avdelinger er det tilfeldig om pasientens barn blir fulgt opp med tiltak og tilbud. Fagfolk i det psykiske helsevernet for voksne er usikre på hvordan de skal snakke med barna, og tematiserer i liten grad barn- foreldreforholdet i sine samtaler med pasienten. Mange behandlere understreker behovet for kompetansehevning på dette feltet.
Det er ikke innarbeidet rutiner som sikrer samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og de kommunale tjenestene. Helsesøstre, psykisk helsetjeneste, barnevernet og PPT tilbakemelder at de sjelden mottar henvendelser fra det psykiske helsevernet for voksne. Fastleger som mottar epikriser fra poliklinikkene tar også sjelden kontakt med kommunale instanser som er aktuelle i oppfølgingen av pasientenes barn.
Undersøkelsen viser dessuten manglende samordning mellom rusfeltet og psykisk helsevern når det gjelder tiltak for pasientenes barn. Også i psykisk helsevern for barn og unge er den systematiske kartleggingen av foreldrenes psykiske helse mangelfull.
Basert på resultater fra undersøkelsen er det gitt følgende anbefalinger:
Les hele rapporten
